Orginalitet

Jeg har begynt i jobb. En slik jobb der jeg står bak kassen i en kiosk. Jeg fikk beskjed om å ta ut piercingen, og å ha håret i hestehale. Vi har fast uniform, sort, gjerne tettsittende bukse, og rød t-skjorte. Også sort forkle, da selvsagt. Her står jeg dag ut og dag inn, og føler meg akkurat lik som de jeg jobber sammen med. Felleskap.

Selv på fritiden er piercingen ute (muligens fordi jeg har rotet bort alle smykkene mine, men, detaljer), håret stort sett i hestehale (svært praktisk, det der). Jeg sminker meg sjelden noe annet enn mascara, i motsetning til før. Da kunne jeg godt ta på meg mascara, eyeliner (her snakker vi tegninger i halve trynet), og noe gøy øyenskygge. Jeg går stort sett i hele dongribukser, en skjorte eller annen topp kjøpt på H&M, Cubus eller lignende. Helt normalt antrekk, slikt som du ser 20 av i dusinet på gaten.

Men jeg liker å tro at jeg fremdeles er litt orginal. Jeg går ikke i disse klærne, jeg sminker meg ikke slik, og jeg går ikke med den frisyren fordi alle andre gjør det. Jeg går heller ikke i klær fordi ingen andre gjør det. Hvorfor skal jeg det? Jeg ler og smiler, jeg hopper og kan fint finne på å ta ett eller annet rart som skal ligne på ett dansetrinn midt på gaten på vei hjem. Jeg gjør som jeg vil.

Poenget mitt? Si det. Kanskje at folk er så oppsatte på å være enten som alle andre, eller skille seg mest mulig ut? Jeg forstår det ikke. Greit, folk vil ikke være som alle andre. Men hvorfor tillegge seg meninger man ikke har, for å skille seg mest mulig ut? Det er bortkastet energi.

Og hvorfor gå mot strømmen, for å gå mot strømmen? Palestinaskjerf er mote og et politisk symbol. Enten går du med det fordi det er pent, og du ikke vet hva det står for, ellerså går du med det som ett politisk symbol. Å påstå at du vet det er ett politisk symbol, for så og si at du ikke mener det det står for, blir patetisk. Det er som om jeg skulle tatovert på meg alle tegnene Hitler og «de derre naziene» brukte, i den formen de brukte det, og sagt at jeg ikke støttet nazismen. Jeg skulle vist med hele meg at jeg støttet dem, men sagt at jeg ikke gjorde det. Det er det ingen andre som har gjort, så da er jeg jo superorginal.

Men hva er vitsen når jeg ikke er meg?

Med mindre vi prøver på noe annet, så er vi alle små orginaler. Vi er ikke helt unike, men det er noe orginalt med oss alle. Hvorfor i svarte kan ikke folk innse det, i stedet for å prøve så hardt de bare kan å være noe de ikke er? En ting er når du er usikker, og vil gjemme deg bak noen andre. Men å være usikker er ikke en unnskyldning for å stikke seg ut på gaten, og stille deg midt i skuddlinjen (vel å merke for så å klage fordi du ble skutt).

Published in: on september 11, 2008 at 6:22 pm  Legg igjen en kommentar  
Tags: