God jul!

I dag kan dagbladet fortelle oss at julemarsipanen er i butikkhyllene. Dagbladet mener forsåvidt at det er alt for tidlig, selv jeg mener det. Og det skal nevnes at etterhvert som årene har gått, og julen er begynt tidligere og tidligere, er jeg blitt en av støttespillerene til dette.

Jeg er enig i at julevarene skal sendes ut lenge før desember, handelstanden får penger av det. Og vel, for å være ærlig, jeg trenger det lille pushet om å begynne julehandelen før desember. Gudene må vite hvordan jeg ellers skulle overlevd julestresset. Og har noen vondt av å få bygd opp julestemningen litt, da?

Slik jeg ser det begynner ting å komme i butikken en god stund før jul, så jeg får tid til å bygge opp julestemningen. Jeg venter lengst mulig med å drikke julebrus og spise julesjokolade (målet er å ikke begynne før desember, jeg sprekker stort sett en gang i november), forventningene bygger seg opp, det kribler i magen av spenning, og når jeg drikker årets første julebrus (om man ikke teller med den jeg sparte fra i fjor, og drakk i juli) så er det som ett lite fyrverkeri i ganen. Det hadde ikke skjedd om julebrusen kom i salg først i desember, og jeg ikke hadde den lange ventetiden der jeg måtte se på fristelsene hver gang jeg var i butikken.

Men, jeg er fremdeles enig med Dagbladet. Julemarsipan i september?! Måte på hvor lenge viljestyrken min skal holde i år, da.

Reklame

Orginalitet

Jeg har begynt i jobb. En slik jobb der jeg står bak kassen i en kiosk. Jeg fikk beskjed om å ta ut piercingen, og å ha håret i hestehale. Vi har fast uniform, sort, gjerne tettsittende bukse, og rød t-skjorte. Også sort forkle, da selvsagt. Her står jeg dag ut og dag inn, og føler meg akkurat lik som de jeg jobber sammen med. Felleskap.

Selv på fritiden er piercingen ute (muligens fordi jeg har rotet bort alle smykkene mine, men, detaljer), håret stort sett i hestehale (svært praktisk, det der). Jeg sminker meg sjelden noe annet enn mascara, i motsetning til før. Da kunne jeg godt ta på meg mascara, eyeliner (her snakker vi tegninger i halve trynet), og noe gøy øyenskygge. Jeg går stort sett i hele dongribukser, en skjorte eller annen topp kjøpt på H&M, Cubus eller lignende. Helt normalt antrekk, slikt som du ser 20 av i dusinet på gaten.

Men jeg liker å tro at jeg fremdeles er litt orginal. Jeg går ikke i disse klærne, jeg sminker meg ikke slik, og jeg går ikke med den frisyren fordi alle andre gjør det. Jeg går heller ikke i klær fordi ingen andre gjør det. Hvorfor skal jeg det? Jeg ler og smiler, jeg hopper og kan fint finne på å ta ett eller annet rart som skal ligne på ett dansetrinn midt på gaten på vei hjem. Jeg gjør som jeg vil.

Poenget mitt? Si det. Kanskje at folk er så oppsatte på å være enten som alle andre, eller skille seg mest mulig ut? Jeg forstår det ikke. Greit, folk vil ikke være som alle andre. Men hvorfor tillegge seg meninger man ikke har, for å skille seg mest mulig ut? Det er bortkastet energi.

Og hvorfor gå mot strømmen, for å gå mot strømmen? Palestinaskjerf er mote og et politisk symbol. Enten går du med det fordi det er pent, og du ikke vet hva det står for, ellerså går du med det som ett politisk symbol. Å påstå at du vet det er ett politisk symbol, for så og si at du ikke mener det det står for, blir patetisk. Det er som om jeg skulle tatovert på meg alle tegnene Hitler og «de derre naziene» brukte, i den formen de brukte det, og sagt at jeg ikke støttet nazismen. Jeg skulle vist med hele meg at jeg støttet dem, men sagt at jeg ikke gjorde det. Det er det ingen andre som har gjort, så da er jeg jo superorginal.

Men hva er vitsen når jeg ikke er meg?

Med mindre vi prøver på noe annet, så er vi alle små orginaler. Vi er ikke helt unike, men det er noe orginalt med oss alle. Hvorfor i svarte kan ikke folk innse det, i stedet for å prøve så hardt de bare kan å være noe de ikke er? En ting er når du er usikker, og vil gjemme deg bak noen andre. Men å være usikker er ikke en unnskyldning for å stikke seg ut på gaten, og stille deg midt i skuddlinjen (vel å merke for så å klage fordi du ble skutt).

Kunder og betjening

Da var også jeg i jobb. Jeg liker å si at jeg jobber med salg og service, selv om det er mer korrekt å si at jeg er kassadame i en kiosk. Men, jeg er glad i service, og jeg prøver så godt jeg kan å utvise service. Og tro meg, jeg har lært en del.

Før så hendte det at jeg irriterte meg om personen bak kassen bare så mutt ut, og hverken smilte eller hilste på kunden. Nå får jeg lyst å kaldkvele dem bak kassen. Det er ikke så forbanna vanskelig (selv om man har en dårlig dag) å smile og si hei til kunden. Det er ikke så forbanna vanskelig å virke litt positiv, selv om personen betaler med gedigne lapper, og du mangler smålapper, eller betaler med småpenger når du helst skulle blitt kvitt noe av vekselet. Kunden har faktisk rett.

Og den lille ekstra servicen er heller ikke vanskelig. Jeg jobber i en helt vanlig kiosk, ala narvesen, bortsett fra at kiosken jeg jobber på ligger på ett sykehus. Litt andre kunder og litt annet utvalg enn narvesen, men likevel. Det hender det kommer inn folk som gjerne skal ha ett kontantkort, men som ikke helt hvordan det skal brukes. Det koster ikke meg spesielt mye å smile til dem, og si «om du låner meg telefonen din ett lite øyeblikk kan jeg gjøre det for deg» eller om det er mye kø, så er det ikke verre enn å si «beklager, det er litt mye kø nå, men om du venter ett lite øyeblikk, så skal jeg hjelpe deg så godt jeg kan». Helst med ett smil.

Og jeg har oppdaget at ordet «beklager» er magisk. Jeg har ikke tenkt over det før, når jeg bare var kunde, men ordet beklager kan gjøre en dialog mange ganger hyggeligere. Lite eksempel under.

Lite hyggelig:
«Hei, du, jeg fant ikke *insert produkt* i hyllene, har dere dette?»
«Nei.»
Hyggelig:
«Hei, du, jeg fant ikke *insert produkt* i hyllene, har dere dette?»
«Nei, beklager så mye, men det har vi ikke. Men jeg kan gi beskjed til sjefen om at det er savnet, så skal du se vi får det inn til slutt! *avslutte med smil*»

Man får så mye mer fornøyde kunder, og de kommer tilbake. Selv om vi ikke hadde det de var ute etter, så har de opplevd høflig betjening, og det er virkelig noe som trekker.

Nå har vel jeg gitt inntrykk av at betjening er noen fæle mennesker, og det er så mye de kan forbedre seg på. Men, tro meg, kunder kan være like ille. Det koster dem ikke en kalori å hilse tilbake, kanskje avlevere ett lite smil til den som står bak kassen. Og det lille smilet kan faktisk, tro det eller ei, gjøre arbeidsdagen til den bak kassen litt bedre. Høflige kunder er utrolig moro også.

Og kjære dere som handler med småpenger. Jeg blir alltid utrolig takknemlig når noen kommer og vil betale nøyaktig, og med småpenger, for veksel er noe vi alltid trenger. Men om det står 10 stykker bak deg i kø, så er det lov å finne frem lommeboken før du kommer frem til kassen. Og om du skal kjøpe noe du vet prisen på, i alle fall ca prisen på, så er det også lov å begynne å telle pengene før du er fremme. Vi blir stresset vi bak kassen også, selv om vi smiler og er hyggelige.

Men, nok kritikk. Jeg må si at å jobbe i kiosken på sykehuset er fantastisk moro, samtidig som det er trist. Vi har en del stamkunder, folk som kommer innom vær eneste dag, gjerne flere ganger til dagen, fordi de ikke har noe bedre å gjøre likevel. Å se disse bli bedre, det er en fantastisk opplevelse. Å se noen som ser skikkelig shabby ut en dag, gå rundt smilende neste dag, ville ikke byttet det ut for noe. Men til gjengjeld er det utrolig synd å se dem man ikke kunne skjønne hva gjorde på ett sykehus, plutselig bli skikkelig syke. De som virket helt friske og oppegående, og som plutselig kommer med gåstol, prekestol, eller lignende.

Men, jeg ville virkelig ikke byttet arbeidsplass. Jeg trives som fisken i vannet og hånden i hansken. Enda ett pluss er jo at jeg får hilst på kjente og kjære som legges inn mye oftere enn jeg ellers ville gjort. Jobben min anbefales på det sterkeste. Så, om du ser en stilling fra St. Svithun Hotell som lyses ledig, ikke nøl med å søke. Nydelig arbeidsplass. =)

Dobbeltmoralske ateister

Nå er ikke jeg religiøs. Men, jeg må si jeg føler litt med de religiøse når det gjelder denne underlige gruppen. For, underlige er de. De er prinsipielt i mot alt som heter misjonerende religion. Eller, nei, de er vel for så vidt i mot religioner i det store hele. «De er hellig overbevist om at de har fasiten, til tross for at de ikke kan bevise halvparten av påstandene sine» er en helt vanlig uttalelse fra ateister om religiøse. Ingen reagerer på den, engang. Og selvsagt, det legendariske «de må gjerne tro hva de vil, bare de ikke prakker det på meg». Aaah, den har jeg hørt så mange ganger at det nesten er kvalmende.

Ateister (ikke alle, selvsagt, men svært mange) klager på at kristne begynner å misjonere med det samme de får høre at noen ikke tror på Gud. Da får man høre at man havner i helvete, og man må ta til fornuft og hele den regla, tro på Jesus og Gud og «den Heilage Ande» (navnet hans høres bare best ut på nynorsk), ellers havner man rett i helvete. Og selvsagt, hvor feil man tar. Selvsagt finnes Gud. Hvorfor? Fordi det står i Bibelen.

Så har man dette med dobbeltmoralske ateister. Med en gang de hører at noen tror på Gud, så er det rett frem og fortelle dem hvor feil de tar. At himmel og helvete ikke eksisterer, for det sa Darwin, og alle disse andre smartingene. De gir den stakkars religiøse massevis av referanser til diverse verker osv. Og de har rett. Hvorfor? Fordi de tror på evolusjonen.

Og greit. La oss nå ikke gå inn på om evolusjonen er ekte eller ei, men konsentrere oss mer på spm «Finnes Gud». Uansett hva du svarer der, så er alt du kan gjøre å argumentere. Ingen kan bevise noe som helst. Så hvorfor har da ateister rett til å «misjonere» sin mening, mens de religiøse burde nektes? Jeg personlig vil si at da foretrekker jeg de religiøses holdning. «Jeg har noe i livet mitt som er fantastisk, og jeg tror virkelig det stemmer. Dette vil jeg dele med flest mulig.» fremfor ateistenes «forbanna blinde religiøse. La oss ødelegge livsgrunnlaget deres!». Ja, jeg setter ting veldig på spissen her, men det får bare være.

Altså. Ateister kan kanskje bevise flere av påstandene sine enn det de fleste religiøse kan, men fremdeles kan ingen bevise hovedpåstanden som jeg nettopp bragte frem. «Finnes/Finnes ikke Gud?».  Så, hvorfor ikke slå seg til ro med at det er tro? Jaja, folk får kose seg. Dobbeltmoral er kanskje dobbelt så bra som vanlig moral? Jeg tviler, men, det er nå bare min tro.